Utenfor vinduene i mitt hjemmested på Klepp daler snøen som trillioner av fjærlette og krystalldekte miniatyrengler mot jorden. Jeg sitter her og undres over skyenes lange ferd. Mest sannsynlig har skyene hentet vann fra Atlanterhavet -- stedet hvor et nærmest uendelig antall hyser, småtorsk og sild svømmer og spiser.
Disse fiskesortene er forøvrig kvitnosens favorittmat. Kvitnosen er en vakker, sort delfin med en forunderlig kremhvit snute. Og til tross for Atlanterhavets bitende kulde, manøvrerer den seg luftig gjennom det flytende landskapet med en ballettdansers smidighet.
Den flotteste skapningen over havet må være gazellen, som med sin estetiske eleganse gir et øyeblikkelig friskt pust i sjelen. Dens uskyldige perfeksjon er som naturens eget bevis på at skjønnhet finnes.
Sånn. Nå sier jeg meg ferdig med denne driten. Sklei litt ut der kan du si.
Nå skal jeg heller fortelle deg noe som får deg til å flakse med armene og hige etter pusten:
En antilope har mer til felles med en delfin enn med en hest.
De har ganske like DNA-koder. De er nemlig i den samme biologiske grupperingen Cetartiodactyla, som skrudd nok inneholder klovdyr og hvaldyr. Det er sant!
La meg gjette hvordan du reagerte:
1. Krampetrekninger i store deler av kroppen
2. Akutt blødning fra nese
3. "Støt" i hjernen, i form av "små lyn"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar