Hotel Alfa, Amsterdam

Kjære beundrer.

Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å komme med nytt krydder til din tilværelse i det siste -- og du kan banne på at jeg har dårlig samvittighet -- men det har rett og slett vært for mye turbulens i administrasjonen. 

Men heldigvis fant jeg nettopp en gammel reiserapport fra en ferie jeg og to venner var på, og jeg vet at du kommer til å elske å lese om hvordan vi hadde det. 

Her er hva jeg skreiv:

Jeg har nettopp kommet hjem fra Amsterdam, og vil nå skildre min opplevelse på Hotel Alfa like ved Central Station.

Dette må nok være det mest spesielle hotellet jeg har bodd på.

Vi leide et tremannsrom som vi måtte betale 120 euro natten for. Det finnes mange rimeligere alternativer -- og vi hadde i tillegg prutet prisen ned fra 140 euro -- så vi regnet vel med at standarden skulle være grei, men vi skulle ganske kjapt få erfare noe helt annet.

Vi fikk et rustent nøkkelknippe og ble henvist til ytterdøren i nabobygget. Deretter bar det opp 3 etasjer i en hinsides bratt og knirkete smal trapp av tre. Hvis det hadde begynt å brenne her hadde vi aldri kommet ut levende.

På disse tre etasjene var det merkelig nok ikke mer enn 12 værelser. Vi fant rommet vårt (nr. 8) og låste oss inn.

Det første jeg la merke til var lyden av skoen min mot et gjennomvått teppe...

Og så fikk jeg øye på veggene... Skittenhvite skråtakvegger i alle utenkelige vinkler, lå som en edderkopps nett rundt rommet. Disse veggene, som sikkert i sine dager hadde vært vel så mentalsykehus-hvite, var nå blitt dekket av schizofreni-pregede setninger og mystiske tallrekker -- skrevet med tusjer, kulepenner eller blitt brent inn med lightere. Alle lysbrytere var delvis smeltet.

Deretter snek stanken seg inn i min sanseverden. Det var en solid blandingsodør, vevd sammen som et fordervet teppe -- men det var allikevel enkelt å gjette seg til de forskjellige ingrediensene; skittent og vått gammelt vegg-til-vegg teppe, godt blandet med menneskeurin, kloakk og røyk.

Det var nemlig vasken som lakk og gjorde en god del av rommets gulv vått. Vasken var nok ikke renset på veldig mange år, så den var mest sannsynlig tett av hudfett og annet menneskelig avfall, og alt som rant ned i vasken ble filtrert gjennom denne konsentrasjonen, og kom ut igjen fra rørkoblingen 50 cm under. Toalett var det ikke på rommet, det måtte man ut i gangen for å finne. Hvis du legger sammen to og to, forstår du kanskje hvor pisselukten kom fra.

Nøkkelen måtte vi forresten vrikke og lirke på i 5 minutter før vi fikk den ut av låsen, hver gang vi brukte den.

Kort sagt var vi fanget i midten av en helvetes labyrint, og når vi fikk tid til å tenke, innså vi at vi var som små naive skolejenter, fastklemt i selveste Josef Fritzls svette jerngrep.

Og hotellverten lignet faktisk på Josef Fritzl -- både av sitt strenge utseende og sin utstråling. To minutter etter vi hilste på ham for første gang, strammet han ugleøyenbrynene og nistirret meg langt inn i øynene, med en kraft som kjentes som et spyd som stakk seg gjennom pupillene mine, fór gjennom nervebanene, og borret seg langt inn under hjernebarken og plantet seg som som et frø ved selve roten av sjelen min. I denne intense kjemien fortalte han, med en intergalaktisk innlevelse, historier om brukere av psykedelisk sopp som hadde maltraktert og partert sine egne hunder, og læsket i seg blodet som den friskeste juice, før de tok et svalestup ned i asfalten fra tredje etasje.

Denne gamle mannen kan muligens ha ommøblert hele strukturen i hodet mitt ved hjelp av nevrolingvistisk programmering, for til tross for alt jeg har beskrevet, fant jeg meg fort til rette. Jeg passet på å aldri legge noe i det våte området på gulvet, jeg leste mange spennende ting på veggene, og lukten ble jeg rett og slett vandt med. Sengene var faktisk trukket med nye sengklær, og de lukta ganske hygienisk.

Vi sov på Hotel Alfa i fire netter.